Leirens forbindelse til menneskekroppen er både fysisk og mytologisk, direkte og indirekte. Den kan spores fra urtidens skapelsesberetninger til jernholdig leire i hulemalerier, prehistoriske gudinde figurer, via Ming-vasens eleganse – og frem til nåtiden, rett ned i dass av porselen. 

Med dette som bakteppe skaper Kamilla Sajetz Mathisen skulpturer med både kroppen og objektet som utgangspunkt – der grensene mellom de to ofte er uklare.

I utstillingen insisterer kunstneren på det taktile – det som kan berøres, og som har vært berørt av menneskehender. I en tid der verken vennskap eller kjærlighetsforhold nødvendigvis krever fysisk nærvær, kan man hevde at det fysiske mennesket er i ferd med å gjøre seg selv overflødig. Men utstillingen er ingen dystopi. Snarere er det en hyllest til de uunngåelige menneskelige egenskapene som gjør at vi, til tross for – eller kanskje nettopp på grunn av – den digitale utviklingen, tviholder på det taktile. Denne tendensen ser ikke ut til å devaluere det fysiske, men tvert imot gjøre slike opplevelser og møter enda mer verdifulle.